Vraket av Cap-Ferrat
I havbunnen at kjærtegn den vakre og livlige Costa Rei , men også Castiadas og Villasimius, Foruten å være rik på marine flora av slående skjønnhet, er også hjem til en interessant dyreliv, at i noen tilfeller har mulighet til å finne ly og opphold i de vrakene som florerer langs Sardinske kysten, og integrerer seg i disse bunner, dyp eller mindre, gjøre, hvis de ikke allerede var, Unik.
Et bredt Capo Ferrato er forskjellige vrak, som synes, Alle ble senket av den samme ubåten I løpet av årene av andre verdenskrig. Dette ville være en britisk ubåt som patruljerte østkysten trolig, å blokkere konvoier av mat på vei til Afrika. Å fortvile av den dramatiske øyeblikk, dag etter overraskelse og undring som du kan prøve når, Serien setter før livet vårt. En perfekt harmoni mellom menneskelig arbeid og arbeid på havet, som har innlagt med vekter, metallet veggene, hjem i dag alger og mest mangfoldige marine arter. Sør for Capo Ferrato, hviler på en sandbunn er fortsatt Marte skip 
last bygget i 1917 og ødelagt av en torpedo lansert av den britiske ubåten i 1942. Den er delt inn i to deler, det holder nesten helt avdekket, noen hytter nesten helt ødelagt. Deler av varene transporteres i bulk elementer er fremdeles synlige. Og "Mars er sannsynlig å bli slått før endelig berøre bunnen. Det er også observert en vakre pistol, Nå encrusted av svamper.
Det Valdivagna er å bli forlatt 73 m fond. Det er ikke så langt fra Mars, lasteskip bygget i 1913 og senket i 1941. Hekken er den best bevarte. Du kan fortsatt se rester av senger og helse. A 3 km fra Capo Ferrato du kan finne Salpi. Var senket i 1942 og i dag er på en dybde av 49 m dybde. Vises delt i to deler, er fortsatt synlige og bue pistol med ulik ammunisjon, boccaporti, kraner, og stillinger for maskingevær. Vi tett med Palma, senket i 1941, som i dag ligger i en stripe av hav som ligger mellom Capo Ferrato, og Capo Carbonara. Hvis skjebnen har vært grusomt å de menn og de båtene, historien har belønnet dem i hennes små, gjør sitt uutslettelig minne i våre sinn.
Claudia Zedda
Relaterte innlegg: